Flere millioner mennesker på Afrikas Horn er avhengig av nødhjelp, men å redusere støtten til norsk landbruk vil ikke hjelpe. Hvem vil tjene på redusert tollvern, fri import og reduserte subsidier?
Ikke u-landene og de fattige bøndene…

De 48 fattigste landene i verden har i dag ingen toll, kvotebegrensninger eller andre økonomiske handelshindringer i forhold til Norge. Likevel er det få landbruksvarer fra disse fattige u-landene i norske butikker.
Dette skyldes flere forhold; noen av disse landene har dårlige naturgitte forutsetninger for landbruk. Andre har i utgangspunktet bedre forutsetninger for et slikt landbruk, men har ikke greid å utvikle en oppegående matindustri. En svært viktig årsak til dette er at de selv ikke har et sterkt tollvern eller andre handelshindre som kan beskytte utviklingen av en slik nasjonal industri. Dermed ligger landene åpne for import fra den internasjonale matvareindustrien, som kan ”dumpe” produkter til en lavere pris enn de lokale bøndene kan levere. I tillegg finnes det andre årsaker som manglende infrastruktur, leveringskapasitet, krav til forpakning etc. som gjør det praktisk vanskelig for de fattigste landene å eksportere.

De fattigste landene vil med andre ord ikke kunne eksportere særlig mye til Norge, og deres hovedproblem er et altfor svakt importvern til å beskytte utviklingen av eget marked. En ytterligere reduksjon av tollsatsene på mat vil svekke disse landene ytterligere, fordi varestrømmen fra mye sterkere aktører vil øke. Selv om eksportsubsidiene reduseres, har industrilandbruket i EU og USA så store markeds- og stordriftsfordeler at dette landbruket fortsatt vil bombardere i stykker de fattige landenes hjemmemarked – om de ikke får bedre vern.

Å redusere tollsatsene og produksjonssubsidiene i Norge vil ikke på noen måte komme de fattige bøndene eller u-landene til gode.
Ved å styrke det norske landbruket vil man minske behovet for å importere landbruksvarer fra andre land.

Senterpartiet har fått hjulene i gang i kommunene. Seks år er gått etter Høyre-regjeringen ble kastet ut av regjeringskontorene. Senterpartiets statsråder har sørget for at tannhjulene i vårt lokale velferdsmaskineri går framover.
Med Senterpartiet i Kommunal og regionaldepartementet har landets kommuner fått mye mer penger til å styrke den lokale velferden, til barnehager, skoler, helse og omsorg. I løpet av de siste seks årene er tilskudd og overføringer til kommunene økt med nærmere 64 milliarder kroner.
En svært viktig del av velferdsutviklingen i kommunene er knyttet til sysselsettingen, og siden 2005 er det blitt 46.635 flere årsverk i fylkeskommuner og kommuner landet over. Av alle disse er 20.742 knyttet til pleie- og omsorgstjenestene, det er blitt 11.518 flere årsverk i barnehagene og 8.670 nye årsverk i grunnskolen.
Fylkeskommunene har fått 15 milliarder kroner mer i tilskudd og overføringer, noe som har gjort det mulig blant annet å styrke den videregående opplæringen, tannhelsetjenestene og andre viktige velferdstjenester.
Aktivitetsveksten i kommunene er stor. Og sjøl om tallene er store, er det grunn til å minne om at bak hver eneste krone og hvert eneste årsverk er det snakk om mer lokal velferd. Flere årsverk i omsorgstjenesten, flere lærere og flere personer til å ta seg av de mange som har fått barnehageplass de siste årene.

Med Senterpartiet i regjering, i posisjon i fylkeskommunen og ute i de 25 sørtrønderske kommunene sikres velferden der folk bor.

Massiv privatisering innen eldreomsorgen er ikke svaret på morgendagens utfordringer. Senterpartiet mener helse- og omsorgstilbudet i hovedsak er en offentlig oppgave. Frivillige organisasjoner har lange tradisjoner og stor kompetanse i arbeidet for omsorgstrengende gamle. Frivillig sektors erfaringer og kunnskap må få virke sammen med offentlig sektor i videreutvikling av omsorgstilbudet. Vi ønsker ikke at private, kommersielle aktører skal kunne profittere på omsorg, på bekostning av ansattes rettigheter og tilbudet til de eldre.

Innen 2060 vil antall innbyggere over 67 år øke med 600 000, helsetilstanden til de eldre vil bli bedre og levealderen vil stige. Eldre vil framover utgjøre en større og større ressurs, både i arbeidslivet, i sine nærmiljøer og i omsorgen for andre eldre. Det økende behovet for helse- og omsorgstjenester vil være en stor utfordring for mange kommuner.

Eldreomsorg vil bli et viktigere politikkområde enn noensinne. Senterpartiet ønsker individuell tilpasning i omsorgspolitikken, frihet for eldre til å velge en trygg alderdom i eget hjem og trygghet for at et profesjonelt tilbud er der når man trenger det.

De fleste eldre ønsker å bo lengst mulig i eget hjem, forutsatt at noen kan sikre god omsorg når behovet er der. Det vil gi trygghet til å bo videre i egen bolig. Pårørende og andre nærstående tar mer ansvar når gode muligheter for avlasting eller fast plass på sykehjem er sikret ved økt pleiebehov.

Senterpartiet vil styrke hjemmebasert omsorg. Profesjonelle hjelpere, som hjemmehjelp og hjemmesykepleie, skal sikre trygghet for omsorg, pleie og behandling i hjemmet. Behovet for trygghet og forutsigbarhet når det gjelder hvem som yter tjenester i hjemmet, må ivaretas.

Alle som har behov for heldøgns omsorg, skal få tilbud om dette. Tilstrekkelig antall sykehjemsplasser, også for korttidsopphold, er helt grunnleggende. Ansvarlig og verdig pleie og omsorg må fastsettes i den enkelte kommune.

Det befinner seg tre ganger flere pasienter på sykehjem enn på sykehus. Behovet for nye omsorgsarbeidere er stort. Arbeid innen pleie og omsorg må oppleves som meningsfylte og spennende framtidsyrker for begge kjønn. For å sikre rekruttering må lønnsnivået og arbeidsforholdene bedres betydelig. Det offentlige har et klart ansvar for eldreomsorgen.

Samtidig må familie og pårørende integreres i omsorgen, og det må legges til rette for at den enkelte familie kan yte omsorg i hjemmet. Et nært og gjensidig hjelpeforhold mellom generasjoner er viktige byggesteiner i samfunnet. Et godt samspill mellom frivillige og profesjonelle hjelpere og økte ressurser til hjemmebasert omsorg vil redusere behovet for sykehjemsplass og sykehusinnleggelser.

Et kvalitetsløft er nødvendig for å gi ansvarlig behandling og omsorg for sårbare eldre og demente. Mer kunnskap og kompetanse om eldres sykdommer, sammen med flere hender, medisinsk kvalitet, bedre ernæring og fysisk aktivitet er nødvendig. Samtidig må vi bli bedre kjent med pasientene på sykehjemmet. Hvem er egentlig pasientene på sykehjem? Hvilke behov og ressurser har de og deres pårørende? Hvordan kan vi dra nytte av frivillige tjenester? Hva skal til for at eldre kan bo lenger hjemme?

Fakta og tall:
• Heldøgns pleieplasser kan bl.a. være bokollektiv for demente eller boliger for funksjonshemmede

• Regjeringen ligger foran skjema for å nå sitt mål om heldøgns omsorgsplasser i 2015, og legger også i 2011 inn en ramme på 2.000 heldøgns omsorgsplasser, som er 700 mer enn det som kreves for å nå målet om 12.000

• Regjeringen foreslår å bevilge 222 millioner kroner som investeringstilskudd til 2000 heldøgns omsorgsplasser.

• Dersom en person har behov for døgnkontinuerlig helse- og omsorgstjenester, er kommunen forpliktet til å yte et heldøgns tjenestetilbud til vedkommende, enten i institusjon eller i vedkommendes eget hjem (pasientrettighetsloven og kommunehelsetjenesteloven).

• Regjeringen vil gi kommunene et større spillerom i arbeidet for et framtidsrettet omsorgstilbud, og øker det statlige investeringstilskuddet med totalt 2,5 mrd kroner

• Av de 49 000 som bodde i bolig til pleie- og omsorgsformål i 2006, bodde om lag en tredel i bolig med heldøgns bemanning, det vil si at de bodde i bygning/bofellesskap med minst én ansatt til stede hele døgnet (KOSTRA-tall).

I årene framover vil antall innbyggere over 67 år øke, helsetilstanden til de eldre vil bli bedre og levealderen vil stige. Eldre vil framover utgjøre en større og større ressurs, både i arbeidslivet, i sine nærmiljøer og i omsorgen for andre eldre. Det blir viktig å legge til rette for at friske eldre selv kan bidra i omsorgen for andre eldre på frivillig basis.
Det økende behovet for helse- og omsorgstjenester vil være en stor utfordring for mange kommuner. Jeg ønsker individuell tilpasning i omsorgspolitikken, frihet for eldre til å velge en trygg alderdom i eget hjem og trygghet for at et profesjonelt tilbud er der når man trenger det. Senterpartiet vil at trygghetsalarmer og annen teknologi som gjør det mulig å bo lenger hjemme, må bli gratis eller ha en lav egenandel og at fastlegen skal forpliktes til å gjøre regelmessige hjemmebesøk hos syke og sårbare eldre.
Jeg vil at vi må gi flere og bedre helsetjenester i eller nær sykehjemmet, sykehusene må gi fra seg tjenester og bidra med kompetanse via IT-løsninger slik at kronikere og syke eldre får behandling i nærmiljøet uten flytting. jeg mener det er viktig å styrke ordningen med omsorgslønn og vil at staten dekker 50 prosent av utgiftene.
Senterpartiet vil gi deg trygg hjemmeomsorg og pleie når du trenger det.

Det er med stor sorg og beklagelse jeg registrerer alle dødsulykkene i båt også denne sommeren. På lik linje med trafikkulykker på veiene er dette tragedier som ikke bare gir samfunnet store kostnader, men som aller mest gir store byrder og sorg for familie og venner av de omkomne.

Det som forundrer er hvor lite fokus det er på sikkerheten for de som er om bord i båt, og at det nærmest er fritt frem å ferdes som en vil på sjøen. Hadde de kjørt bil måtte de ha hatt opplæring, sertifikat og bilbelte på, det er påbudt. Man blir ilagt et gebyr om man blir observert i bil eller traktor som fører eller passasjer uten bilbelte. Hvorfor er det ikke påbudt med redningsvest i båt? Hvor er kjøreopplæringen og kontrollene av promille og uvettig adferd til sjøs? I enkelte deler av landet er politiet ute med egne båter hele sommeren, mens de i Trondheimsfjorden bare rykker ut dersom det kommer inn meldinger fra publikum om alvorlige hendelser.

Høyre og FrP er svært raske frampå med forslag om populistiske tiltak når noe blir satt søkelyset på i samfunnet, men når det gjelder sikkerheten i båt er det tyst. Kan det være fordi høyrepartiene tradisjonelt har mange av sine mest trofaste velgere nettopp ute i skjærgården på Sørlandet? Eller er det greit for Høyre og FrP at det er fritt frem på sjøen, uten regelverk eller kontroller og bøtelegging for dem som setter eget og andres liv i fare?

Redningsvest redder liv, er en billig livsforsikring og vil spare mange for unødvendige påkjenninger og sorg. Samtidig vil lokalsamfunnet få redusert antall unødvendige belastninger som alvorlige ulykker alltid vil utløse. Det bør, etter min mening også vurderes innført fartsgrenser, og iverksettes hyppigere politikontroller over alt hvor det ferdes fritidsbåter. Og opplæring og innføring av obligatorisk båtførerbevis må intensiveres, kanskje med det som mål at kjøre- og trafikkopplæring til sjøs får samme fokus som det allerede har langs veiene våre.

Hjartdal-bøndene har gjort det de og nesten alle andre mener er god forvaltning av jord og eiendom.
Norsk landbruk har århundrers kultur og tradisjoner å ta vare på gjennom matproduksjon, vedlikehold av kulturlandskap, produksjon av reiselivsprodukter og tjenester. Utmarksarealene er en del av produksjonsgrunnlaget i bygdene, og grunneiers eiendomsrett og forvalteransvar mener jeg skal ligge fast.
Å verne et landskap gjør man for å ta vare på dette for fremtidige generasjoner. Det er faktisk en grunn til at landskapet er blitt så flott, nemlig bærekraftig bruk gjennom mange år. Med beiting, høsting, jakt, vedhogst og andre aktiviteter har grunneierne tatt vare på område for at resten av samfunnet kan nyte det vakre kulturlandskapet og oppleve næringsvirksomhet i pakt med naturen. Drenering og nødvendig veivedlikehold er to av tiltakene for å kunne oppfylle samfunnskontrakten, og å sørge for at landskapet ikke gror igjen, fraflyttes og/eller endrer seg til et landskap man ikke kan ferdes i.
Det er bonden og grunneieres fortjeneste at Norge er blitt et slikt vakkert land å reise i. Under Hurtigrutens ferd nordover som vi kunne se i NRK var det foruten spektakulære naturformasjoner, det vakre kulturlandskapet og bosettingen langs kysten og i fjellet som bergtok de reisende. Dette er verdier man ikke hadde kunnet oppleve om man med vern mener at alt skal bli satt i bero og la byråkratiet styre utviklingen fra kontorlandskapene i byene.
Forvaltning og vern må gå hand i hand, vernet kan ivaretas ved forsvarlig bruk, det er dette den norske bonden har kontrakt med storsamfunnet på å utføre.
Utmarksressursene er viktige både for vår egen trivsel og som grunnlag for næringsvirksomhet og da bør vi følge det som står i verneforskriften, nemlig at:
” Verneforskrifta skal ikkje vere til hinder for beiting og drift av eksisterande setervollar,
utslåttar og dyrka jord.”

I stedet for å gi kr 50 000 i bot for å ha gjort små inngrep til det beste for drifta, burde man heller gått inn og veiledet, slik at sårene etter inngrepa raskere blir usynligjort.
Inngrepa var etter mitt syn nødvendige for å kunne ta vare på våre fellesgoder.

Gunn Iversen Stokke
Fylkesleder
Senterpartiet i Sør-Trøndelag

Senterpartiet er et parti som er opptatt av at samfunnet bygges nedenfra og opp. Samfunnet må utvikles av frie selvstendige mennesker som med tro på egne evner tar ansvar for sitt liv og for fellesskapet.
Men så er det også slik at noen har behov for ekstra bistand, enten det gjelder skole, oppvekstmiljø og/eller helse.
Jeg ser det som en svært viktig oppgave å bidra til at innbyggernes helse- og sosiale tilbud opprettholdes på et høyt nivå. Befolkningens helsetilbud må være en av bærebjelkene i det lokale miljøet som skal skape trygghet og forutsigbarhet.
Senterpartiet vil i størst mulig grad legge til rette for et forsvarlig helsetilbud nærmeste mulig der hvor innbyggerne bor. Det skal det ikke være noe tvil om, vi har kjempet og sloss for å opprettholde gode helsetilbud i hele landet.
Samtidig er det viktig for oss å få et større lokalt selvstyre over sykehusene, og på sikt overflytte ansvaret fra helseforetakene til folkevalgte organ. Det vil si at vi vil ha en styring av helsesektoren hvor folk føler seg som medeiere med innflytelse, og ikke plassert på korridoren som tilskuere. Folks stemme må bli hørt og lyttet til, være deltaker i beslutningsprosessen. Et av samfunns viktigste områder må styres av folkevalgte som kan stå til ansvar for sine vedtak.
Og så er det slik, at alle må lære seg å ta ansvar for egen helse, men vi vil legge til rette for at forebyggende helsearbeid i stadig større grad blir en prioritert oppgave for samfunnet. Da må det legges til rette for systematisk bruk av tilpasset fysisk aktivitet i forebyggende og helsefremmende arbeid med forankring i kommunehelsetjenesten. Målet må være å tilby tilpasset fysisk aktivitet som en integrert del av kommunehelsetjenestens tilbud, der selve aktivitetene etableres i et tverretatlig og tverrsektorielt samarbeid. Målgrupper for tiltak bestemmes i stor grad av de behov kommunen kartlegger. Alle som har behov for bedre tilrettelegging for tilpasset fysisk aktivitet i forebygging, behandling og rehabilitering utgjør mulige målgrupper. Og det gjelder nok de aller fleste av oss.
Men det er ikke nok å drive forbyggende arbeid. Vi har også en stor gruppe som har en utviklingshemning og som dessverre ikke får et godt nok tilbud i forhold til behov, ønsker og muligheter. Disse har også rett til et verdig og meningsfylt liv.
Funksjonshemmede har over lang tid toppet statistikkene for trygdemottakere og arbeidsledige. Dette er et uheldig faktum for et samfunn som ønsker flest mulig borgere i arbeid, og som ønsker å framstå som et tolerant og inkluderende samfunn. De fleste borgere ønsker å bidra til samfunnet med sin kompetanse, sine evner og talenter. Dette gjelder også for de gruppene som møter større utfordringer i arbeidslivet og hverdagen enn andre.

Jeg ønsker et samfunn hvor det er praktisk mulig for funksjonshemmede å delta aktivt i samfunnet.
Undersøkelser har vist at brukerstyrt personlig assistanse er et av de beste samfunnsøkonomiske tiltakene for å legge til rette for funksjonshemmedes ønske om å delta aktivt i samfunnet og arbeidslivet. Ordningen gir i tillegg foreldre til barn med funksjonshemninger større mulighet til å delta aktivt i arbeidslivet. Fleksibiliteten BPA-ordningen gir gjør at disse familiene kan organisere sin hverdag på best mulig måte, både for barnet og sine egne karrierer.

Minst like viktig er det at de funksjonshemmede får økt livskvalitet ved at de får muligheten til å bestemme over sin egen hverdag. Grunnleggende menneskerettigheter som at man selv bestemmer når man vil spise, legge seg og gå på do er best ivaretatt i ordningen med brukerstyrt personlig assistanse. BPA er et av de viktigste verktøyene for normalisering av situasjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange trenger ikke pleie og omsorg for å klare seg, men praktisk bistand. Dette gjør at flere funksjonshemmede kan flytte ut av institusjonene, og på den måten leve et aktivt og verdig liv i samfunnet.

BPA-ordningen gir brukeren mulighet til selv å administrere sin egen hverdag i forhold til jobb, fritid og utdanning. Ordningen med BPA går i hovedsak ut på at den funksjonshemmede selv er sjef for sine ansatte, og selv bestemmer hvem som skal ansettes og når de skal jobbe. Alt dette skjer innenfor rammene av timevedtaket som fattes av kommunen for den enkelte brukeren.

Det er en generell oppfatning at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse er dyrere enn tradisjonell offentlig hjelp. Flere undersøkelser viser at dette er en myte. Brukerstyrt personlig assistanse er en vinn-vinn-situasjon for alle. Både brukeren selv, kommunen, arbeidstakerne og ikke minst samfunnet har mye å tjene på denne ordningen.
Sør-Trøndelag Senterparti ønsker at denne ordningen skal rettighetsfestes slik at alle funksjonshemmede, uansett hvor de bor, har mulighet til å få et verdig og meningsfylt liv, og ikke minst bidra til samfunnet på lik linje med alle andre borgere i Norge.

I Senterpartiet vil vi øremerke penger til økt satsing på rådgivertjenesten i den videregående skolen, ved å få miljøarbeidere og sosialpedagogisk rådgivere ved alle videregående skoler og innføre obligatoriske samtaler med rådgiver for alle elever. Da er det viktig at disse personene har høy faglig kompetanse. Dette mener vi kan bidra til at ungdommer med problemer kan få hjelp på et tidligere tidspunkt, og dermed også redusere frafallet i skolen.
For å sikre kvalifisert bemanning i helse og omsorgssektoren er det viktig å legge til rette for at flere får lærlingeplasser i fagområdet de ønsker. Da må man øke lærlingetilskuddet og fjerne arbeidsgiveravgiften for lønnsutbetalinger til lærlinger slik at kommunene tar seg råd til å opprette flere plasser.
Med en hardt presset økonomi er det dessverre ofte kortsiktige tanker som styrer kommunepolitikken, selv om lærlingeplasser er ei særdeles god investering for kommunene. Vi ønsker å skape flere lærlingeplasser gjennom økt informasjon til bedrifter, samordning mellom fylker og ha flere lærlingeplasser i offentlig sektor, dette kan enkelt gjennomføres ved å opprette tverrfaglige opplæringskontor i alle regioner.
En annet viktig sak er selvfølgelig å legge til rette for at de som ønsker å arbeide heltid skal ha rett på det. Det mener vi skal gjelde i alle yrkesgrupper og for begge kjønn.
Nordmenn jobber mest deltid i Norden, 3 av 10 arbeidstakere jobber i reduserte stillinger, de fleste av disse er kvinner. På 70-tallet var mulighetene for deltidsjobb et kvinnekrav. Kanskje er dette blitt hengende igjen som en foreldet struktur i dagens næringsliv?
Deltidsbruken gir systematisk skjev fordeling av frihet, makt og økonomi mellom kvinner og menn. Det er i all hovedsak kvinner som arbeider deltid, men også en stor andel personer med innvandrerbakgrunn eller nedsatt funksjonsevne. Deltid har konsekvenser for lønn, rettigheter, arbeidsbetingelser og tilknytning til arbeidsmarkedet.
Jeg vil bort med ufrivillig deltid. Dette er en av de største utfordringene for å kunne rekruttere og beholde dyktige medarbeidere i blant annet helsesektoren.
En annen mulighet for å ta en del av det ufrivillige deltidsarbeidet er kortere arbeidstid, som også gir større muligheter til deltaking i samfunnet og kan bidra til større samfunnsengasjement og utvidet demokrati. I et likestillingsperspektiv hvor mange kvinner jobber ufrivillig deltid kan kortere arbeidstid brukes som et middel til å fordele arbeidet på en bedre måte. Kortere arbeidstid vil redusere både sykefravær og uføretrygding, da trivselen på jobb normalt øker.
Så mer skole:
Sp vil at alle, uavhengig av sosial bakgrunn, personlige forutsetninger, bosted og økonomisk evne skal ha likeverdige muligheter til utdanning. Det er det offentliges ansvar å drive skole, og skolen skal ikke være arena for kommersielle interesser med økonomisk overskudd som mål for virksomheten. Skoletilbudet må ligge i nærområdet og vi er garantisten for å opprettholde en desentralisert skolestruktur.
Senterpartiet vil prioritere ressurser til flere lærere i klasserommet og til kompetanseutvikling hos lærerne. Flere og bedre lærere vil gi et bedre tilbud til den enkelte elev. Og gjør man undervisninga i fellesfag mer relevant også for den som er en god praktiker, vil deling i fellesfag i YF bli unødvendig. Kompetanseutvikling av pedagogisk personell er et av de viktigste tiltakene for å få dette til.
Staten og partene i arbeidslivet må i samarbeid med fylkeskommune ta ansvar for yrkesfagene, og sørge for at ungdom gis god informasjon om hvilke muligheter som ligger i en slik utdanning. I tillegg er det som tidligere nevnt, en forutsetning at det finnes nok lærlingeplasser i regionen.
Platon sa det så fint: ”Ingen påtvunget kunnskap kan feste rot i sjelen. Bruk derfor ikke tvang, men gjør opplæringen morsom. Da blir du lettere i stand til å finne de naturlige evner hos hvert enkelt menneske.”
Til slutt vil jeg nevne barnevern.
Jeg mener at et godt fungerende barnevern bygger på gode forebyggende tiltak i barn og unges nærmiljø. Barnehager og skoler må kunne hjelpe til med å kartlegge barn i risikogruppen. Den kommunale barneverntjenesten må derfor styrkes og utvikle et godt samarbeid med skole, barnehage og helsesøster og andre virksomheter for å gi hvert barn den nødvendige hjelpen til rett tid. At barnevernet kommer inn på et tidlig stadium er helt vesentlig.
Likeså er det faktum at en massiv nedleggelse av lensmannskontor og politistasjoner er med på å svekke trygghetsfølelsen i lokalsamfunnene, og vil være med på å svekke den lokale kunnskapen som politiet trenger både for å drive godt forebyggende arbeid og oppklare og bekjempe kriminalitet.
Et tett samarbeid mellom barneverntjenesten og politiet kan forebygge og gjøre at man på et tidlig stadium går inn i situasjoner og da kanskje avverge episoder som kan få store konsekvenser for barna. Men det fordrer lokalkunnskap. Derfor vil Senterpartiet beholde nærpolitiet og samtidig styrke Barne- og familietjenestene. Barn skal føle seg trygge i sitt eget nærmiljø.

Antallet barn som får hjelp fra barnevernet øker med om lag 1500 hvert år. De siste 15 årene har tiltak til barn som bor i foreldrehjemmet økt med ca 40 prosent. Den viser at det store flertallet familier får det en kan betegne som velferdshjelp.
At velferdskomponenten i barnevernet er så omfattende, har sammenheng med at rundt 55 prosent av familiene har svak økonomi, og at mange mangler ulike former for sosial kapital og nettverksressurser. Jeg mener det er betenkelig at familier med svak økonomi og svake sosiale ressurser må få hjelp i form av velferdsytelser fra barnevernet. Jeg mener at dette viser at dette skjer når NAV og andre instanser ikke gir tilstrekkelig hjelp. Det må vi bli bedre på.
At barnevernet først og fremst må gi velferdsytelser, vil kunne komme i veien for prioritering av intensive tiltak rettet mot familier som sliter med omsorgen for sine barn. Barnevernet viser klare tegn på en omlegging der forholdet mellom brukere og tjenester er preget av tillit og anerkjennelse av behov fra foreldres side. Et hovedspørsmål er om kravene som stilles til barnevernet kan innfris i en situasjon der barnevernet har omfattende velferdsoppgaver.
Men det er ikke riktig å hevde, slik enkelte gjør, at barnevernet er en skjult fattigkasse. Barnevernet forvalter overhodet ikke nok ressurser til å løse velferdsoppgaver overfor de ressursfattige deler av sin brukergruppe.
Jeg mener det må lovefestes en bemanningsnorm i barnevernet på lik linje med fastleger og andre sammenlignbare yrker. Den må si noe om hvor mange barn og familier en barnevernarbeider bør ha ansvar for.

En velfungerende kommunehelsetjeneste er nødvendig dersom vi skal greie å møte fremtidens utfordringer både innen forebygging, eldreomsorg, behandling og rehabilitering.

26. april hadde Frankrike og Italia møter om å kreve endringer i Schengen avtalen, der bør vi være våkne å støtte forslagene som kommer fra de landene som nå åpner for å se på grenseproblematikken igjen..

Politiet er svært bekymret for den økende kriminaliteten man ser etter at mange østeuropeiske land ble medlemmer av Schengen avtalen, og ønsker endringer slik at man kan gjeninnføre grensekontroller og stanse visumfrie reiser. Dette kan være et godt verktøy for politiet med å luke ut kriminelle før de kommer til landet.
I dag har land kun lov til å gjennomføre grensekontroller ved «alvorlig trusler mot offentlig orden og intern sikkerhet». Men det er blitt brukt av flere land for å stanse fotballpøbler og demonstranter på vei til toppmøter!

Norge ble med i Schengen samarbeidet i 2001, formålet er å erstatte grensepostene og grensekontrollene mellom landene med eksterne grensekontroller. Schengen-landene samarbeider om å kontrollere og overvåke områdets ytre grenser, gjennom en avtale som kalles Schengen-grensens kodeks. Dette krever en minimum-sjekk av personer som krysser de ytre grensene, deriblant identifikasjonspapirer og reisedokumenter. Borgere fra land utenfor Schengen-området, som krysser grensene, må gjennomgå en omfattende undersøkelse, som også omfatter alle adgangskrav (dokumentasjon, visum, yrkesmessig status, hvordan de tjener til livets opphold, og mulig utestenging av sikkerhetshensyn).

Trygghet og fravær av kriminalitet er et viktig velferdsgode. Politiet skal være en viktig bidragsyter til å skape et trygt samfunn. I møte med publikum skal politiet redusere opplevd uttrygghet og gi realistiske forventninger til politiets rolle i samfunnet. Den viktigste forutsetningen for at politiet skal lykkes er at det er samsvar mellom de forventninger og krav samfunnet har til politiet, og de rammevilkår politiet til enhver tid får stilt til disposisjon
En viktig forutsetning for å forebygge og bekjempe kriminalitet er å redusere den potensielle kriminelles motivasjon og mulighet til å begå handlingen.
Godt forebyggende arbeid reduserer antall ofre og har stor samfunnsøkonomisk gevinst.
Politiet besitter i dag etterretningsinformasjon om alvorlig grenseoverskridende og organisert
kriminalitet som det ikke blir gjort noe med på grunn av manglende ressurser.
Kriminalitet over landegrensene, organisert kriminalitet og menneskehandel er en økende kriminell virksomhet som blir stadig vanskeligere å avdekke. I Norge lever innvandrere som har brukt store summer på falske id-papirer, arbeids- og oppholdstillatelser, både åpent og i skjul. Organiserte kriminelle og bakmenn bruker tragiske menneskeskjebner til å få fotfeste og inntekter i landet også ved organisert tigging og prostitusjon.

Det ikke bare politiet og justisministeren i Norge som er bekymret, 80 % av den organiserte kriminaliteten som skjer i Norden utføres av personer fra de Baltiske landene. Det kan vi ikke leve med.
Politiet i Norge har færre ressurser å bruke enn på lenge, men kriminaliteten øker. Er det rett at man legger ned lensmannskontor, utlyser færre politistillinger og slår sammen regioner på grunn av dårlig økonomi? Jeg mener vi heller skal ha en strengere grensekontroll og dermed få ned disse kostnadene, slik at vi kan opprettholde et godt polititilbud i hele landet.